Hjemvendt kriger
Major Rune Wenneberg har flere ganger vært ved menneskets aller ytterste grense. Der det handler om å ta det riktige valget for seg selv og mange andre - et valg om liv og død
Sist lørdag (11.12.) leste jeg Aftenposten sin lørdagsutgave og et lengre intervju med major Rune Wenneberg som for kort tid siden prydet tabloidforsidene iført en vikinghjelm. - Etter mediekjøret fikk jeg søvnproblemer og mistet matlysten, forteller han til avisen.
I artikkelen forteller han åpenhjertet om både tiden etter de mange oppslagene, og om hvordan det er å komme hjem etter å ha vært i en konstant "paranoid beredskapsmodus".
Den 41 år gamle majoren som nå i høst og neste vår tar masterutdanning ved Forsvarsakademiet i København, sier noe om det å være åpen om følelser. Det å være åpen om følelser etter tøffe opplevelser og oppdrag, er noe Wenneberg selv har gått i spissen for som leder. Og han er glad for at åpenhet og oppfølging er blitt mye bedre i Forsvaret de siste årene enn da han selv første gang kom hjem fra FN-tjeneste i Libanon som 21 åring. - Da var vi totalt uforberedt på hva som ventet oss der nede - og på våre reaksjoner etterpå. De fleste bare lot som ingenting, for vi ville jo ut igjen - og reaksjonene kom hardt tilbake etter en tid, sier han til avisen.
- Hvordan kjenner du igjen signaler på at dere er i ferd med å slites ut av mangel på søvn og trenger hvile? - Vi er jo i en konstant paranoid beredskapsmodus mens vi er i felten, og den kan henge i mange uker etter at vi er kommet tilbake til Norge. Det er normalt å føle uro, vaktsomhet og rastløshet lenge etter at vi er hjemme i fysisk forstand. Det som hjelper, er å gå igjennom det vi har gjort etter hvert oppdrag, så prate om hva vi tenkte om det vi så og gjorde, og så gjerne ta det en gang til - sammen. Det skumleste er soldater som isolerer seg. Det kan vi ikke la skje - og må ta ekstra vare på den som gjør det.
Dette er kun et lite utdrag fra artikkelen som anbefales.
13.12.10
Ragnar
